Frp og integrering - lett å angripe
Ha ha, da var vi igang igjen!!
En Frp-byråd i Bergen har gått ut med følgende utsagn om integrering av innvandrere:
“Vi må sørge for at de som er her blir integrert på en skikkelig måte. Det inkluderer opplæring i både språk og hvordan vårt samfunn fungerer. Det handler om grensesetting, og er ikke annerledes enn å oppdra barn eller hunder.”
Selvsagt tenner folk på alle plugger og kaller dette rasistisk og fordomsfullt. Les debatten bl.a på Dagbladet, så skjønner du hva jeg mener.
Jeg er vanligvis den første til å kritisere Frp`s politikk, men akkurat i denne saken synes jeg at han blir urettferdig behandlet og feiltolket. Ok, han uttalte seg fryktelig politisk ukorrekt og burde vite bedre, særlig som Frp`er. Men herlighet, man bør jo klare å skjønne meningen bak ordene, og heller angripe ordlyden hvis man absolutt vil krangle!
Journalisten som skriver om saken trekker slutningen at byråden sammenligner innvandrere og hunder, istedetfor å se at han sammenligner FRAMGANGSMÅTEN ved integrering av innvandrere og oppdragelse av hunder. Som en av debattantene (la oss kalle ham nr1) skrev på dagbladet.no:
Byråden sier at a,b og c kan løses ved x. Journalisten hører at a=b.
Debattant nr1 blir så angrepet av debattant nr2 som mener at han da har rett til å sammenligne debattant nr1 med en pedofil “da jeg helt klart kan dekke dette med min allegoriske intensjon.” Så utrolig at det nesten blir morsomt!
Begge deler går jo ut på at nye individer kommer til “vår verden” (enten det er en japaner som kommer til Norge eller en hund som kommer til menneskeverden) med eget språk og sosiale koder. Så er jo spørsmålet HVILKEN form for hundeoppdragelse denne byråden bruker selv på sine to hunder… Hvis det er grensesetting basert på blind adlydelse, blir det selvsagt for dumt å sammenligne med integrering av innvandrere. Men dette vet vi ingenting om, og vi kan ikke bare velge å gå utifra det for å skape en unnskyldning for politikerhets (selv om han er Frp`er). Dessuten er det få hunde-eiere i dag som bruker den tilnærmingen.
Så inntil det motsatte er bevist, velger jeg å gå utifra at han baserer dette på en normal oppfattelse av hundeoppdragelse.
Av frykt for at jeg også vil oppfattes feil, presiserer jeg at følgende beskrivelse er om hunder:
Hunder har sitt eget språk, koder og i tillegg sterke instinkter. Det er ikke logisk for en hund å vite at det er “feil” å hoppe opp på besøkende, eller å dra i båndet for å komme raskest mulig bort til den fristende lukten på gatehjørnet. En hunde-eier må være tålmodig og vise til alternativer istedetfor. (Hvis vi kunne snakke med hunder burde eieren si:”Istedetfor å gjøre det, må du osv” og ikke:”Det der får du ikke lov til! Fordi jeg sier det!”)
Samtidig er det viktig å se ting fra hundens side også. Ved å bruke en positiv tilnærming i hundeoppdragelse får man en trygg hund, som skjønner mer av hva som ligger bak alle disse kravene, og som ikke er redd for å gjøre feil hele tiden. Det blir også lettere for hunden å beholde instinktene sine ved å tilpasse dem istedetfor å undertrykke dem. (les;kultur)
Jeg er helt med på tankegangen om at denne tilnærmingen kan brukes på innvandrere. Istedetfor å bare stille krav uten noen som helst forklaring, istedetfor å bruke kjeft når andre gjør “feil” og ikke vise dem noen alternativer, bør vi heller bruke tålmodighet og toveis forståelse ved å lære bort både språk og sosiale koder, selvsagt uten å ta fra dem deres egen kulturidentitet. Integrering skal jo ikke være f.eks fornorsking, fordansking eller forengelskling (?), men en blanding av kulturer med tilpassing mot det landet det skjer i.
Jeg vet at JEG hadde satt pris på dette hvis jeg kom til et veldig fremmed land. Du trenger ikke reise langt for å finne forskjeller i kultur. Noen steder i Europa er det f.eks uhøflig å spise opp alt på tallerkenen, fordi verten tror du signaliserer at porsjonen var for liten. Her til lands kan det derimot hende at verten blir fornærmet når du IKKE spiser opp, “likte du ikke maten min” osv. Jeg hadde blitt veldig stresset dersom noen hadde kjeftet på meg fordi tallerkenen var tom… Da hadde jeg foretrukket at de tok min kultur med i betraktning, forstod at jeg ikke gjorde det for å være uhøflig - og heller forklarte meg at “vi vet at det ikke er vanlig for deg, men sånn og sånn gjør vi det her”. (Ganske sært eksempel egentlig ;))
Uansett er poenget mitt at folk må slutte å lese mellom linjene og tillegge andre personer meninger som de aldri har uttrykt. Hva har f.eks dette innlegget fra en tredje debattant, med saken å gjøre?:
“Da er det kanskje også på tide att Frp går på kurs og sosialiseres og lærer seg reglene i det norske samfunnet?? Skattesnyteri, voldtekter, offentlige opptredener i beruset tilstand, råkjøring på veiene, fysisk vold mot barn..”
To feil gjør det ikke rett!
Snakkes,
Inntil da, Englishman in New York…
Noen andre generelle eksempler:
Misnøye etter frisørbesøk! Er det noen som kjenner seg igjen? Hvorfor skal vi være så redde for å “såre” frisøren? Det er jo jobben hans/hennes for pokker, og vi kunder betaler som oftest blodpris for arbeidet!
Å si ja til avtaler med personer du bryr deg døyten om.. Enten det er en venn eller en date, hvorfor kaste bort din egen verdifulle tid når det ikke gir deg noe som helst? Ok, personen kan bli snurt en stund, men er ikke det bedre å være ærlig enn å kaste bort den andres tid i tillegg?
Å tillate personer å snakke nedlatende - det er ikke lett å si ifra når det er så lite håndfast. Det er gjerne bare tonefallet eller holdningen hos den andre som du reagerer på, og du er kanskje redd for at det bare er “i ditt hode”, at du er teit som reagerer. Men så lenge du synes det er ubehagelig, er ikke det grunn nok til å ta affære?
Veldig dårlig service.. Tøff sak som alle utsettes for med jevne mellomrom. Kanskje ikke alle situasjoner er store nok til at du skal si ifra, men du trenger ihvertfall ikke smile ekstra mye og takke med en “unnskyld-at-jeg-er-til”-holdning som jeg tyr til iblandt…
Late som om du er våken når telefonen ringer midt på natten 
Å si ifra om misnøye på jobben - føler du deg mobbet? Forbigått? Får du for lite respons på arbeidet ditt? Det kan nok tenkes at sjefen vil respektere deg mer dersom du har mer mot og ikke bare er en dumsnill noksagt.
Plapre i vei til fremmede i forsøk på å forklare en litt pinlig situasjon, men har det noe å si om drosje-sjåføren tenker sitt når han slipper deg av ved AA/sosialkontoret/psykologen/gynekologen etc?
Venner og bekjente som ikke passer sine egne saker; det er altfor mange som tillater overtramp og innblanding i saker som ikke angår den andre parten. De mener det gjerne vel, og kommer med råd om både ungeoppdragelse, kosthold og klesstil, men hadde du bedt om råd i det hele tatt?? Eller virker det kanskje mer som kritikk?
Det er også viktig å huske på at alle trenger tilbakemeldinger for å utvikle seg, kanskje jeg bør fokusere på at jeg gjør andre en tjeneste ved å bygge sterkere grenser rundt meg selv.. En barmhjertig samaritan er det jeg skal bli 
Uansett er det på tide å gjøre noe med min pysete oppførsel! Jeg merker allerede at tendensene til endring er der, de må bare hjelpes til overflaten.
Sannsynligvis har det med alder å gjøre, du gidder ikke lenger kaste bort tid eller krefter på intetsigende personer som ikke teller i livet ditt. Du tenker rett og slett mer på kvalitet enn kvantitet.
Derfor skal jeg fra nå av prøve å bruke dette diktet jeg kom over, som rettesnor:
“Jeg har i år etter år pratet tungen tørr og hodet tomt,
i mislykkete forsøk på å oppklare misforståelser.
Nå lar jeg den enkelte tro hva han vil.
Det skader ryktet men skaper tillit.”
Så ikke ta det ille opp dersom jeg oppfører meg frekt i tiden som kommer, da er det bare mine klossete forsøk på å bli tøffere. Plager det deg, våg å si ifra!
Snakkes,
Inntil videre, I´m Yours
