Sporty-Lice går Stoltzen!

 

(Sporty Lice = en liten lus som tror hun er sporty)

910 meter lang og 313 meter rett opp!  Bergensere vet hva jeg snakker om – Stoltzekleiven. Stoltzen. Frivillig tortur. Melkesyreløpet.

Jeg har over lengre tid tenkt at det kunne være gøy (?) å gå opp den strekningen, som er en fjellskråning belagt med en slags ”trappetrinn”. Det aller siste stykket er riktignok skikkelige trapper laget i tre, pga stigningen hadde de nok ikke noe valg, men hele løypen før dette er et sammensurium av nedtråkkete trinn, små steiner som til sammen skal ligne en trapp, og kampesteiner lagt etter hverandre som kun Goliat kan skritte opp uten å klatre. Ok, om man ikke trenger å være Goliat så er det i hvert fall umulig for en liten jente på 160 cm (som til og med lyger på høyden…) å ta så høye steg.

Men ialle fall, jeg tenkte at det var på tide å prøve Stoltzen igjen siden det er 15 år siden sist. Derfor tok jeg turen bortom startpunktet i dag tidlig når jeg luftet hunden, for å se hvor isete det var. Kanskje jeg kunne gå den i helgen? Det var i hvert fall det jeg tenkte..

Ikke spør meg hvordan jeg plutselig endte opp på vei mot fjelltoppen!  Jeg skulle jo bare sjekke føret, og det var så fælt som det kunne bli – skikkelig isete og glatt, vått og snø samtidig. I kombinasjon med bratte stein-trapper er ikke det så lurt å begi seg ut på… Men jeg ville bare gå et liite stykke. Også var det jo ikke så tungt som jeg hadde forestilt meg J

Dermed befant jeg meg plutselig  i en litt vanskelig situasjon:

Jeg hadde blitt lurt av det første partiet, som sikkert alle blir første gangen de går der, og var skikkelig ovenpå a`la ”var det ikke verre enn dette? Her kan jeg jo gå tre ganger daglig! Ha, hva er det alle syter for??” osv. Man faller fort ned igjen fra hoveringen, for det blir tøffere. MYE tøffere…

Og da jeg nådde dette tøffe punktet, innså jeg at det var umulig å gå ned igjen med alle lemmer i behold  (helst ubrukket også). Det var rett og slett for glatt!

Egentlig skulle jeg bare vært ute en halvtime med hunden før jeg skulle på universitetet, men jeg hadde ikke noe valg: Jeg måtte gå opp hele Stoltzen, gå bort til Fløyen og ned igjen til byn derfra.

(Jeg var ikke så høy i hatten lenger)

Men ok, må man så må man, og jeg prøvde å gjøre det beste ut av det. Selv om det var flaut å bli passert noen ganger av eldre menn, var jeg overrasket over at formen min holdt ganske greit. Siden det var så glatt overalt OG jeg har mikro-lengde på beina,  måtte jeg klatre en del, men jeg følte at jeg hadde mer inne og kan sikkert gå der ganske greit en annen gang – uten is. (kanskje det blir JEG som passerer de gamle mennene tilslutt?)

Oppe! Jeg var skikkelig imponert av både meg selv og hunden min når vi nådde toppen (når vi snakker om mikrobein, hennes er vel 9 cm)!

Humøret mitt steg betraktelig, jeg var stolt og glad, solen skinte og resten av turen skulle bli lekende lett. Men nei..

Jeg fulgte stien ved vannet som de fleste gjør, men kom til et skilt som pekte i en annen retning hvis man skulle til fjellveien. Det er jo glimrende, tenkte jeg i min latskap, da slipper jeg å gå helt til fløyen

Og for en sti. Den begynte dessverre greit, akkurat som Stoltzen hadde gjort, og dermed befant jeg meg plutselig i samme situasjon som tidligere: Jeg hadde gått såpass langt at jeg ikke kom meg tilbake igjen L

 

Men denne gangen var det enda  verre, for nå måtte jeg gå nedover, langs en fjellside som var mye brattere enn Stoltzen, og veldig mye glattere. På dette punktet var jeg faktisk litt redd, hunden også, men det skyldtes nok mer min ekstreme banning enn selve situasjonen.

Fjellsiden virket uendelig, og gikk langs et stup med fossefall (tror kanskje det var Skredderdalen?). Innimellom måtte jeg løfte hunden ned fra klipper som var for høye, hun som er så spretten – jeg trengte ikke hjelpe henne en eneste gang opp Stoltzen.

Forestill deg selv at du har en relativt inaktiv livsstil,  du forviller deg opp en beryktet stigning belagt med trappetrinn, du er gelè i alle muskler og verker i alle ledd – og så skal du klatre (!) ned en enda brattere og isete fjellside – med en hund i armene. Er det rart jeg bannet?

Men selvsagt leder alle veier til Sandviken – til slutt skimtet jeg en skikkelig sti J Via denne kom jeg endelig ned i fjellveien, og selv om jeg hadde en skikkelig trynings i bakken på vei ned til huset mitt (hadde jo holdt meg på beina hele turen, ikke annet å forvente) var jeg superfornøyd! Fordi:

Grunn 1: Jeg kan holde meg hjemme fra uni i dag siden jeg har vært så flink og naturligvis er sliten.

Grunn 2: Jeg kommer til å være mørbanket i flere dager framover og har en glimrende unnskyldning for å slippe unna en hel del stress.

Grunn 3: Jeg kan med god samvittighet spise masse snop og  junk i dag, både pga kaloriforbrenning og grunn 1.

Grunn 4: Ok, jeg er selvsagt stolt over å ha klart Stoltzen, om enn litt utilsiktet.

Grunn 5: Jeg kan skrive dette innlegget, i en periode hvor jeg ellers er rammet av skrivesperre

Snakkes, nå venter en sofa-ettermiddag under teppet med den siste boken til Stieg Larsson, chilinøtter og fjordlandmiddag

Inntil videre, nesten ikke tilstede