Ubegripelig sceneskrekk

Jeg opplevde nettopp noe vanlig, men ulogisk, på et seminar jeg var på. Jeg skulle holde et foredrag og hadde naturlig nok nerver på forhånd.

Tidligere på dagen hadde jeg hørt på flere andre foredrag, og alle talerne var like nervøse. De gav villig uttrykk for dette både før og under presentasjonen, og prøvde heller ikke å skjule lettelsen når de var ferdig. Kretsen rundt dem viste hele tiden full sympati, ”off, stakkars deg som skal holde foredrag, jeg slapp å gjøre det i år så denne gangen skal jeg bare kose meg. Gruer du deg veldig mye? Så tøff du er!” Noen ganger overhørte jeg denne varianten: ”Det går jo bra, du er så flink til sånt, det er ingenting å være redd for.” etc.

Det slo meg at det er ganske latterlig at alle er like redde + tilhørerne vet om dette og viser full sympati – mangler ikke scenarioet en faktor??? Hva er det da igjen å være redd for?

Det er som å se for seg noen sitte i en taxi mens de sier til sjåføren: ”Jeg er så redd for at du skal slå meg ned og stjele pengene mine når vi er framme!” hvorpå sjåføren trøster ”neida, det går så bra så, du har ingenting å være redd for.

Men jeg forstår hva du mener, jeg har jo vært passasjer noen ganger selv!”