Theadalle’s Blogg

One thing I have no worry about is wether God exists. But it has occurred to me that God has Alzheimer`s and has forgotten we exist.

A cynic is a man who knows the price of everything but the value of nothing.

– Oscar Wilde

It is not the strongest of the species that survives, nor the most intelligent, but the one most responsive to change.

– Charles Darwin

I min tid måtte vi holde avtaler. Vi hadde ikke mobiltelefoner, permant tilgang til mail, msn eller facebook. Skulle vi møte noen måtte vi avtale et konkret sted til en konkret tid, og kom det noe i veien kunne vi risikere at de var borte innen vi nådde fram. Derfor gjorde vi alltid vårt beste for å overvinne dette ”noe” som måtte komme i veien. Rart uttrykk forresten, som om det skulle komme en hindring foran oss og vi må gå HELE veien rundt den (bil? sølepytt? hunders visittkort?) for å komme fram, noe som kan forsinke oss kjempemye…

Var det dager hvor vi kjedet oss men ikke hadde avtaler, måtte vi gå ut for å lete etter folk. Jeg husker hvordan jeg noen ganger reket rundt i området og prøvde å finne noen kjente på kroen, på ”steinen” (det liksom-hemmelige møtestedet), på grønskjæret, på blåskjæret, på senteret, bak skolen eller hjemme hos de forskjellige. Venneflokken samlet seg ofte hos den heldige (?) med egen kjellerstue eller ekstra tolerante foreldre som så gjennom fingrene på stadig gjennomtrekk av ungdom i huset deres. Disse foreldrene, og for øvrig også de ansatte på kroen, var alltid behjelpelige og gjerne oppdatert på hvor gjengen befant seg. Noen ganger kunne vi gå rundt hverandre, ”Uff kjære deg, nå rakk du de akkurat ikke, de gikk for fem minutter siden. Nei, jeg er ikke sikker på hvor de skulle, har du prøvd kroen? Steinen? Hos Lene? Hos Frode? Uff, da så, du får nok bare fortsette å lete.”

Det var frustrerende til tider og redselen for å gå glipp av viktige(!) ting var alltid tilstedeværende. Men nettopp derfor passet vi på å holde avtaler når vi først hadde noen!

Nå derimot tar folk altfor lett på det. I utgangspunktet lager vi gjerne ikke så mange avtaler lenger, siden vi på enkelt vis kan få tak i hverandre dersom vi skulle kjede oss eller impulsivt få lyst til å finne på noe.

Tar for eksempel person 1 initiativ til utepils en kveld, kan det fort bli sånn at person 2 og person 3 begge sier ”tja, kanskje, jeg regner med at jeg blir med, jeg gir en lyd i så fall og hører hvor dere er”. Person 1 kan da ta sjansen på å møte opp og samtidig risikere å bli sittende der alene, eller han/hun kan droppe hele greien og dermed kan det hende at alle tre sitter hjemme hos seg selv mens de heller ville drukket utepils sammen .

Selv konkrete avtaler er i dag risikabelt. Beskjeder om avlysninger eller forsinkelser kan når som helst tikke inn på mobilen din.

Hvis du ikke allerede er på vei til møtestedet, er det kanskje ikke så farlig å få en sms om at den andre parten blir 30 min forsinket. Men det er skikkelig irriterende å få samme melding når du er bare minutter unna eller kanskje til og med sitter og venter…

Enda verre enn forsinkelser er avlysninger, selv om disse som oftest gis litt bedre tid i forveien. Likevel har du ofte tilrettelagt dagen din etter denne konkrete avtalen – kanskje har du måttet avlyse andre ting selv? Sagt nei takk til andre tilbud? Stresset litt ekstra for å rydde plass i tidsplanen den dagen? Også får du en sms to timer før dere skal møtes (straks du hører pipelyden begynner du å ane hva det dreier seg om): ”Sorry, kan bare ikke komme likevel, er så trøtt/må jobbe overtid/må ta oppvasken/er så stygt vær ute/har vondt i foten/må mate fiskene”.  Da blir det fristende å ta lett på senere avtaler med de personene det gjelder, og det merker jeg på min egen manglende punktlighet for tiden…

Det verste er når folk avlyser uten skikkelig grunn. Før mobiltelefonenes innmarsj i dagliglivet skjedde dette sjelden. Da måtte man være skikkelig syk, ha husarrest, sitte i en buss med motorstopp eller lignende, for den andre parten stod jo tross alt og ventet et sted – og  kunne frykte at noe fælt hadde skjedd. Eller føle seg dumpet.

Jeg husker en episode fra barndommen veldig godt. En nær venninne møtte ikke opp til en avtale og jeg var skikkelig irritert, men også litt redd for at noe hadde skjedd (i denne perioden var det et hysteri rundt en mann i rød bil, uten rot i virkeligheten så vidt jeg vet).

Dagen etter fikk jeg høre at hun hadde blitt bitt av en hund på vei bort til meg, og foreldrene måtte ta henne med til sykehuset. Til tross for hva du kanskje ville tro husker jeg ikke denne episoden først og fremst pga hundebittet, men fordi det var så sjelden at noen brøt avtaler den gangen.

Tankevekkende?

I dag føler jeg for å bli litt mindre tilgjengelig. Jeg har rett og slett lyst til å slå av mobilen noen ganger for på den måten tvinge folk til å holde avtaler.

Ay, there`s the rub - siden folk flest taster mer med hverandre enn de snakker, særlig når det gjelder ubehageligheter som avlysninger og forsinkelser, vil nok den andre personen som avlyser bare sende en sms og dermed ikke vite at mobilen min er avslått. Og selv vil jeg måtte sitte på det avtalte stedet alene, med stadige blikk på den avslåtte telefonen og fingre som klør etter å slå den på igjen.

Noen sympati for den forsmådde kan jeg derimot ikke forvente: Slik det virker nå er det den som blir UTSATT for avlysningen som har ansvar for å være tilgjengelig.

Senere, når personen jeg skulle møte får vite at jeg ventet forgjeves, er dette et tenkelig scenario: ”Men jeg sendte jo en melding?! Så den ikke, hva mener du? AVSLÅTT MOBIL?!?!? Men tok du den ikke på igjen engang når du merket at jeg ikke kom? NEI?? Herlighet, det er jo DIN feil at du satt alene da, ikke min.

For hvordan skulle jeg ellers kunne gitt beskjed?”

———————-

Digresjon: De observante av dere la kanskje merke til introduksjonen i denne posten? ”I min tid…”. Hvorfor sier man det? For å kunne ytre det må man jo nødvendigvis være i live, dermed er det fremdeles din tid. Eller definerer man livet som over etter tenårene?

Jeg skrev det automatisk, ganske skremmende egentlig, men lar det stå som en påminnelse til senere. Som å henge opp et bilde på kjøleskapet av deg selv som feit.

Vi snakkes (eller meldes eller mailes),

Inntil da, I don`t feel like dancing

Har man sagt te så skal man få te!

– Theadalle

It’s so simple to be wise. Just think of something stupid to say and say the opposite.

– Sam Levenson

Do not do unto others as you would they should do unto you. Their tastes may not be the same.

– George Bernard Shaw

“I personally believe that U.S. Americans are unable to do so because, um, some people out there in our nation don’t have maps and, uh, I believe that our, uh, education like such as, uh, South Africa and, uh, the Iraq and everywhere like such as, and I believe that they should, uh, our education over here in the U.S. should help the U.S., uh, should help South Africa and should help Iraq and the Asian countries, so we will be able to build up our future.”

 – Miss Teen South Carolina, Lauren Caitlin Upton (Svarer på hvorfor 20 % av amerikanere ikke kan finne USA på et verdenskart…)

Dette var gøy Jeg har tatt en personlighetstest som skal være den mest brukte, og korrekte, av testene som brukes i dag. Og resultatet var veldig oppløftende !

Bare synd at jeg ikke kjente meg igjen i noe av det…

—————————–

Your Keirsey Temperament Sorter Results indicate that your personality type is that of The Idealist^TM.

All Idealists share the following core characteristics:

• Idealists are enthusiastic, they trust their intuition, yearn for romance, seek their true self, prize meaningful relationships, and dream of attaining wisdom.
• Idealists pride themselves on being loving, kindhearted, and authentic.
• Idealists tend to be giving, trusting, spiritual, and they are focused on personal journeys and human potentials.
• Idealists make intense mates, nurturing parents, and inspirational leaders.

Idealists as a temperament, are passionately concerned with personal growth and development. Idealists strive to discover who they are and how they can become their best possible self–always this quest for self-knowledge and self-improvement drives their imagination. And they want to help others make the journey. Idealists are naturally drawn to working with people, and whether in education or counseling, in social services or personnel work, in journalism or the ministry, they are gifted at helping others find their way in life, often inspiring them to grow as individuals and to fulfill their potentials.

Idealists are sure that friendly cooperation is the best way for people to achieve their goals. Conflict and confrontation upset them because they seem to put up angry barriers between people. Idealists dream of creating harmonious, even caring personal relations, and they have a unique talent for helping people get along with each other and work together for the good of all. Such interpersonal harmony might be a romantic ideal, but then Idealists are incurable romantics who prefer to focus on what might be, rather than what is. The real, practical world is only a starting place for Idealists; they believe that life is filled with possibilities waiting to be realized, rich with meanings calling out to be understood. This idea of a mystical or spiritual dimension to life, the “not visible” or the “not yet” that can only be known through intuition or by a leap of faith, is far more important to Idealists than the world of material things.

Highly ethical in their actions, Idealists hold themselves to a strict standard of personal integrity. They must be true to themselves and to others, and they can be quite hard on themselves when they are dishonest, or when they are false or insincere. More often, however, Idealists are the very soul of kindness. Particularly in their personal relationships, Idealists are without question filled with love and good will. They believe in giving of themselves to help others; they cherish a few warm, sensitive friendships; they strive for a special rapport with their children; and in marriage they wish to find a “soulmate,” someone with whom they can bond emotionally and spiritually, sharing their deepest feelings and their complex inner worlds.

Idealists are relatively rare, making up no more than 15 to 20 percent of the population. But their ability to inspire people with their enthusiasm and their idealism has given them influence far beyond their numbers.

————————————

Hvis noen er interessert, kan man ta testen gratis her: http://www.keirsey.com/

Gi gjerne en tilbakemelding til meg, så kan vi sammenligne. Kanskje idealister ikke er så sjeldne likevel

Snakkes,

inntil da, Hanging tough

Men are like parking spots, the good ones are taken and the free ones are handicapped.