Theadalle’s Blogg

It is not that we don’t know the right answers, it is just that we don’t ask the right questions.

– Tony Robbins

(Mitt forsvar under muntlig eksamen i morgen!)

Vi har alle vært der.

Hvem har ikke funnet gamle stiler, dagbøker, bursdagshilsener, leserinnlegg eller andre ting som man har skrevet for lenge siden – og gremmet seg?? Kjent på den flaue følelsen og hatt tanken ”Å nei, så pinlig, skrev jeg virkelig dette her?? Hvordan kan jeg ha uttrykt meg så dårlig/tenkt så dumt/vært så veslevoksen??”. Den flaue følelsen forsterkes av vissheten om at man var fornøyd den gangen da det aktuelle innholdet ble skrevet. Man følte kanskje at ”Ha, der tok jeg deg! Dette poenget har ingen tenkt på før, og jeg setter alle på plass med litt ekstra bruk av utropstegn, alle kommer til å synes at jeg er fantastisk klok!”

Også leser man det igjen flere år senere, og skjønner at såframt ikke alle andre var like dumme som en selv, noe de neppe var, så har man blitt avslørt i det klossete forsøket på å være morsom eller late som om man visste hva man uttalte seg om.

Nå skulle det selvsagt bare mangle at disse flaue følelsene dukker opp når jeg leser ting som jeg har skrevet i barndommen og ungdommen. Fravær av gremming i disse situasjonene ville vært en indikator på manglende utvikling de siste årene – og DET vil jeg i hvert fall ikke innrømme. Men denne utviklingen, er det meningen at den skal skje så raskt at jeg gremmer meg over ting som ble skrevet relativt nylig? Eller er dette bare et tegn på at jeg leser for dårlig korrektur og sender fra meg mine ikke-så-nøye-utvalgte skrevne ord for raskt?

Tanken oppstod først da jeg leste noen mail som jeg hadde skrevet for syv år siden. Noen venninner var på ”jorden-rundt”-tur i ett halvt år og mine mail til dem ble omtrent som en dagbok å regne. Med dette i tankene, og pga muligheten for en god latter senere, tok jeg vare på dem. Og det ble flere gode lattere (kan man si det?) skal jeg love deg! For det første måtte jeg raskt innse at jeg hadde de samme problemene den gang som nå, eller skal jeg heller si at jeg sliter med det samme i dag som jeg gjorde den gang. Der var klaging over vekt og slanking (”SKAL komme inn i bunaden på 17.mai!”), økonomi, gutter, slitsomme venninner, eksamensangst etc. Men språket, uff, det språket… Jeg uttrykte lett gjenkjennbare tanker, men på en veldig klossete og masete måte. Blant annet brukte jeg utropstegn hele tiden, noe som jeg i dag irriterer meg over hos andre og prøver å unngå å misbruke selv.

Ok, det var syv år siden tenker du, man kan utvikle seg mye på syv år. Jada, jeg er enig i det. Men jeg må også innrømme gremming over enkelte av de første innleggene på bloggen her og de går ikke SÅ langt tilbake i tid.

En enda mer ekstrem innrømmelse: Jeg tør ikke ta fram hovedoppgaven som jeg leverte inn forrige uke! Jeg vet at jeg MÅ det, jeg skal tross alt ha den avsluttende muntlige høringen neste onsdag og må forberede meg på å forsvare det som jeg har skrevet. Men jeg vegrer meg fordi jeg frykter gremming og flaue følelser over noe som ble skrevet for en uke siden…

Er det mulig at jeg overvurderer min egen utviklingshastighet? Neppe, jeg har allerede begynt å få negative vibber til dette innlegget - best jeg skynder meg å poste det.

Snakkes,

Inntil da – ”alarmen går”

When you smell an odorless gas, it is probably carbon monoxide.

– Unknown

Når våren lokker mens eksamen står for døren

er det vanskelig for flere enn denne kåsøren

å bryne seg på oppgaver

og spørsmål i alle slags utgaver

Når det største er: Hvor ble tiden av - for søren?

When you are courting a nice girl an hour seems like a second. When you sit on a red-hot cinder a second seems like an hour. That’s relativity.

– Albert Einstein

Energizer Bunny arrested – charged with battery.

– Unknown

Er du fullstendig drita har du konsonantene som håndbagasje.

– Torkjell Berulfsen, fra TV-programmet ”Edle dråper”. På spørsmål om forskjellen mellom full og fullstendig drita.

I am a marvelous housekeeper. Every time I leave a man I keep his house.

– Zsa Zsa Gabor

Always do sober what you said you’d do drunk. That will teach you to keep your mouth shut.

– Ernest Hemingway

Et ganske provoserende forslag ble presentert i denne ukens utgave av Studvest. Jeg snakker om Martin Skarras ytringer rundt skolepenger ved universitetene.

Utdrag fra artikkelen:

“Høyere utdanning er det eneste velferdsgode der de på bunn betaler for de på toppen. Pengene må tas fra dem som nyter godt av det. Vi kan ikke nekte å diskutere temaet på prinsipielt grunnlag, sier Skarra.

Høyt utdannede mennesker har høyere lønn og bedre helse. De 30 prosentene av den norske befolkningen som tar høyere utdanning er en priviligert gruppe. Hvorfor skal alle være med å betale for dette, spør Martin Skarra, studentrepresentant i universitetsstyret ved UiB.”

Fordi vi bor i et samfunn, Skarra, og ikke i hver vår lille hule uten tanke for naboen.

På samme måte som at alles skattepenger går med på å finansiere alt eller deler av flere sosiale goder, er også retten til fri utdanning et sosialt gode som må dekkes av samme pott. Den delen av befolkningen som velger å ta høyere utdanning er ikke priviligerte da de tar dette valget, nettopp fordi samtlige av Norges innbyggere har samme muligheten. Noe som er grunnprinsippet i fri utdanning…

Han sier at ”pengene må tas fra dem som nyter av det”. Fri utdanning er en rettighet som samtlige i Norge nyter godt av, enten de velger å benytte seg av det eller ikke. Ene og alene fordi det er en RETTIGHET, altså pr definisjon en mulighet for alle som velger det eller trenger det. Selv har jeg for eksempel aldri benyttet meg av fri rettshjelp, men jeg er veldig takknemlig for muligheten dersom problemer skulle oppstå en gang i fremtiden.

Folks behov for disse sosiale godene varierer nemlig. Noen ganger trenger personer offentlig hjelp mot sin vilje, andre ganger velger de selv å benytte seg av det, som ved f.eks å ta en akademisk utdanning. Men alle bør, uavhengig av egen bruk, sette pris på at disse tilbudene er til stede både pga solidaritet med sine “landsmenn” og fordi det gir den enkelte en større trygghet i hverdagen.

Forøvrig skjønner jeg ikke hva det helsemessige har med saken å gjøre. De færreste som velger høy utdannelse ved statlige institusjoner blir noen gang rik. Ifølge flere statistikker er sjansen for å tjene godt bedre dersom du velger et håndverkeryrke eller industriarbeid. Derfor er det ingen grunn til å tro at helseeffektene kommer av penger alene. Kan det skyldes at de som velger høyere utdannelse rett og slett vet mer/bryr seg mer om kosthold og livsstil? Og skal de pga dette måtte punge ut til resten av befolkningen som velger å ikke ta ansvar for egen helse i samme grad?

Hva skal oppnås med det? Ønsker Skarra å forbedre befolkningens helse generelt vha skolepenger for akademikere, eller vil han ha en forverring av akademikernes helse?

Dersom du er enig i at dette var dumme spørsmål (noe jeg regner med at alle er), må du også være enig i at Skarras helseargument faller på sin egen urimelighet.

Andre faktorer som blodslit under harde studier i årevis mens gjelden opparbeides for å nå et yrkesliv med lønn som på ingen måte gjenspeiles i innsatsen, gir seg selv i denne debatten.

Snakkes (ikke bli sjokkert dersom jeg er skallet når vi sees, jeg river meg litt i håret her jeg sitter),

Inntil videre, ”Norge i rødt, hvitt og blått” (og ikke svart-hvitt!)