Theadalle’s Blogg

Ikke la verden bite deg bak

Hvordan er DINE grenser?

dsc00645sola.jpgKlarer du å sette grenser for deg selv? Tør du å ta sjansen på at ikke alle liker deg, eller er du en av dem som jatter med og ler bort situasjoner som egentlig irriterer deg grenseløst når du er alene?

Selv har jeg alltid tilhørt sistnevnte kategori.  Irritasjonen over dette irriterer meg ekstra mye, og når det kommer på toppen av alle de situasjonene hvor jeg har stengt inne irritasjon kan jeg risikere å få magesår før fylte førti. Hvorfor er det så vanskelig å sette grenser, å vise omverdenen at «slik er jeg, jeg finner meg ikke i hva som helst og du har å respektere det!»? Det ligger kanskje i vår natur å ville bli likt. Men dessverre går det ofte på bekostning av ditt eget velbefinnende, og det tjener ikke omgivelsene dersom du sier for mye ja til andre men aldri lytter til deg selv…

 Jeg kunne trolig ha ramset opp utallige situasjoner fra de siste årene, hvor jeg burde stått opp for meg selv og sagt klart ifra at dette er jeg uenig i, eller dette synes jeg er feil. Blandt annet er det ofte situasjoner med hunden min, f.eks når folk vil hilse hele tiden. Hvorfor noen personer opptrer som om det nesten er en plikt for hunde-eiere å stoppe opp og la alle fremmede som ønsker det klå på hunden sin, er over min fatteevne! Når jeg går tur holder jeg gjerne et visst tempo for treningens skyld, jeg er kanskje på vei til en avtale eller jeg driver lydighetstrening. Ingen av disse situasjonene er ideelle for å stoppe opp og hilse på folk, likevel er noen så frekke at de tilogmed stopper meg/oss når jeg snakker i mobilen. Men det er lite jeg kan gjøre med de andres oppførsel, det jeg derimot KAN gjøre noe med er å jobbe med mine egne grenser og tørre å si fra, «beklager, det passer ikke å hilse nå». Men da kan det jo hende at de misliker meg :(

Noen andre generelle eksempler:

Misnøye etter frisørbesøk! Er det noen som kjenner seg igjen? Hvorfor skal vi være så redde for å «såre» frisøren? Det er jo jobben hans/hennes for pokker, og vi kunder betaler som oftest blodpris for arbeidet!

Å si ja til avtaler med personer du bryr deg døyten om.. Enten det er en venn eller en date, hvorfor kaste bort din egen verdifulle tid når det ikke gir deg noe som helst? Ok, personen kan bli snurt en stund, men er ikke det bedre å være ærlig enn å kaste bort den andres tid i tillegg?

Å tillate personer å snakke nedlatende – det er ikke lett å si ifra når det er så lite håndfast. Det er gjerne bare tonefallet eller holdningen hos den andre som du reagerer på, og du er kanskje redd for at det bare er «i ditt hode», at du er teit som reagerer. Men så lenge du synes det er ubehagelig, er ikke det grunn nok til å ta affære?

Veldig dårlig service.. Tøff sak som alle utsettes for med jevne mellomrom. Kanskje ikke alle situasjoner er store nok til at du skal si ifra, men du trenger ihvertfall ikke smile ekstra mye og takke med en «unnskyld-at-jeg-er-til»-holdning som jeg tyr til iblandt…

Late som om du er våken når telefonen ringer midt på natten😉

Å si ifra om misnøye på jobben – føler du deg mobbet? Forbigått? Får du for lite respons på arbeidet ditt? Det kan nok tenkes at sjefen vil respektere deg mer dersom du har mer mot og ikke bare er en dumsnill noksagt.

Plapre i vei til fremmede i forsøk på å forklare en litt pinlig situasjon, men har det noe å si om drosje-sjåføren tenker sitt når han slipper deg av ved AA/sosialkontoret/psykologen/gynekologen etc? 

Venner og bekjente som ikke passer sine egne saker; det er altfor mange som tillater overtramp og innblanding i saker som ikke angår den andre parten. De mener det gjerne vel, og kommer med råd om både ungeoppdragelse, kosthold og klesstil, men hadde du bedt om råd i det hele tatt?? Eller virker det kanskje mer som kritikk? 

Det er også viktig å huske på at alle trenger tilbakemeldinger for å utvikle seg, kanskje jeg bør fokusere på at jeg gjør andre en tjeneste ved å bygge sterkere grenser rundt meg selv.. En barmhjertig samaritan er det jeg skal bli🙂

Uansett er det på tide å gjøre noe med min pysete oppførsel! Jeg merker allerede at tendensene til endring er der, de må bare hjelpes til overflaten.
Sannsynligvis har det med alder å gjøre, du gidder ikke lenger kaste bort tid eller krefter på intetsigende personer som ikke teller i livet ditt. Du tenker rett og slett mer på kvalitet enn kvantitet.

Derfor skal jeg fra nå av prøve å bruke dette diktet jeg kom over, som rettesnor:
«Jeg har i år etter år pratet tungen tørr og hodet tomt,
i mislykkete forsøk på å oppklare misforståelser.
Nå lar jeg den enkelte tro hva han vil.
Det skader ryktet men skaper tillit.»

Så ikke ta det ille opp dersom jeg oppfører meg frekt i tiden som kommer, da er det bare mine klossete forsøk på å bli tøffere. Plager det deg, våg å si ifra!

Snakkes, 
Inntil videre, I´m Yours

oktober 30, 2007 - Posted by | Alt og ingenting (og det i midten) | , ,

1 kommentar »

  1. Meget, meget bra. Tror det er veldig mange som vil kjenne seg igjen her. Hvorfor ikke dele disse tankene med flere?
    Men det første skritt ut av uføret er å tilstå ovenfor seg selv at «slik er jeg og dette er et problem for meg». Så stå på! Hvis du ikke har lyst til å reise til dine foreldre søndag for å innta en lukseriøs middag, så bare si NEI! Ellers kan jeg trøste deg med at tilliten til seg selv kommer med årene (eller er det det at en ikke lenger bryr seg så mye om hva andre tenker og tror????)

    Kommentar av meg | oktober 30, 2007 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: