Theadalle’s Blogg

Ikke la verden bite deg bak

Where do you go to, my lovely?

dsc00353sola.jpg

Singellivet begynner så smått å bli traurig etterhvert… Joda, jeg vet at det berømte gresset ofte er grønnere osv, og jeg har absolutt tatt på meg rollen som singellivets forsvarer tidligere. Men da visste jeg ikke at jeg skulle komme til å være singel så lenge!

Nå er jeg rett og slett ensom. Politisk korrekthet vil kanskje ha meg til å si «enslig», men hvorfor skal jeg si det når det er ensom jeg er? For selv om jeg er så heldig å ha luksus Rolls Royce-utgaver av familie og venner, så mangler jeg den viktigste rollen i noens liv. Jeg er ikke den eneste ene for noen, og ingen er det for meg. For mine foreldre er jeg ett av flere barn. For mine søsken er jeg ett av flere søsken. Jeg er en av flere venninner i gjengen etc. Selv om disse rollene er veldig viktige og særegne (jada mamma, jeg vet at hvert barn er spesielt på sin måte) så innehar jeg ikke hovedrollen i en annens tilværelse.

Jeg er ikke den første noen tenker på når de våkner, eller den siste før de sovner om natten. Det er ingen som vil prioritere å redde meg først fra en brann dersom alle de er glade i er tilstede  – det vil alltid være noen der som er kjærere for dem. Det er mange som tar mitt innslag i deres hverdag som en selvfølge – men ingen som gjør det samme med sitt eget innslag i MIN hverdag, i den grad at jeg med trygghet kan vite at jeg kan alltid kan være sammen med dem såframt det motsatte ikke er avtalt. Skjønner du forskjellen? Ingen desperat masing på å ha noen å være med, eller usikkerhet rundt hvem man skal feriere sammen med, feire høytider med etc.  

Det minner meg om seminaret jeg nylig var på. Selv om jeg kjente flere av de som var tilstede så reiste jeg ikke i lag med noen. Foran hver pause og hvert måltid var det en nervepirrende jakt etter bordpartnere og noen å være med. Jeg hadde ingen å rapportere til, og ingen rapporterte til meg. 

En venninne sa til meg en gang at hun ante ikke hvor hun skulle være på nyttårsaften, men hun skulle uansett være sammen med kjæresten og da var det ikke så viktig hvor de endte opp. Selv feiret jeg en nyttårsaften alene for noen år siden. Jeg hadde flyttet til en ny by bare to uker tidligere og hadde ikke rukket å bli kjent med så mange. Da kom jeg til å tenke på at en kjæreste hadde aldri latt meg sitte der alene (såframt jeg ikke insisterte da). Han hadde sikkert gjort alt han kunne for å reise bort og være der med meg, eller hjulpet meg med å tilrettelegge det slik at jeg kunne komme hjem for et par dager. Nå skal det sies at jeg riktignok ikke var helt alene – jeg hadde selskap av to hunder som jeg hadde rukket å bli godt kjent med. Og friheten til å faktisk velge en slik nyttårsfeiring var viktig for meg.  

Men nå har det vart for lenge, dette singellivet. Nå vil jeg ha en å rapportere til.

Snakkes,

Inntil da –  Where do you go to, my lovely?

februar 8, 2008 - Posted by | Damputblåsning (eller frustrasjonslufting) | , , , ,

1 kommentar »

  1. Husk at du er noen sin
    Eneste soester!
    Eneste gudmor!
    Eneste norske tante!
    Eneste «mamma»!
    Men jeg vet hva du mener likevel…

    Kommentar av SunnAnd | februar 17, 2008 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: