Theadalle’s Blogg

Ikke la verden bite deg bak

Det skrevne ord og tilhørende gremming

Vi har alle vært der.

Hvem har ikke funnet gamle stiler, dagbøker, bursdagshilsener, leserinnlegg eller andre ting som man har skrevet for lenge siden – og gremmet seg?? Kjent på den flaue følelsen og hatt tanken ”Å nei, så pinlig, skrev jeg virkelig dette her?? Hvordan kan jeg ha uttrykt meg så dårlig/tenkt så dumt/vært så veslevoksen??”. Den flaue følelsen forsterkes av vissheten om at man var fornøyd den gangen da det aktuelle innholdet ble skrevet. Man følte kanskje at ”Ha, der tok jeg deg! Dette poenget har ingen tenkt på før, og jeg setter alle på plass med litt ekstra bruk av utropstegn, alle kommer til å synes at jeg er fantastisk klok!”

 

Også leser man det igjen flere år senere, og skjønner at såframt ikke alle andre var like dumme som en selv, noe de neppe var, så har man blitt avslørt i det klossete forsøket på å være morsom eller late som om man visste hva man uttalte seg om.

 

Nå skulle det selvsagt bare mangle at disse flaue følelsene dukker opp når jeg leser ting som jeg har skrevet i barndommen og ungdommen. Fravær av gremming i disse situasjonene ville vært en indikator på manglende utvikling de siste årene – og DET vil jeg i hvert fall ikke innrømme. Men denne utviklingen, er det meningen at den skal skje så raskt at jeg gremmer meg over ting som ble skrevet relativt nylig? Eller er dette bare et tegn på at jeg leser for dårlig korrektur og sender fra meg mine ikke-så-nøye-utvalgte skrevne ord for raskt?

 

Tanken oppstod først da jeg leste noen mail som jeg hadde skrevet for syv år siden. Noen venninner var på ”jorden-rundt”-tur i ett halvt år og mine mail til dem ble omtrent som en dagbok å regne. Med dette i tankene, og pga muligheten for en god latter senere, tok jeg vare på dem. Og det ble flere gode lattere (kan man si det?) skal jeg love deg! For det første måtte jeg raskt innse at jeg hadde de samme problemene den gang som nå, eller skal jeg heller si at jeg sliter med det samme i dag som jeg gjorde den gang. Der var klaging over vekt og slanking (”SKAL komme inn i bunaden på 17.mai!”), økonomi, gutter, slitsomme venninner, eksamensangst etc. Men språket, uff, det språket… Jeg uttrykte lett gjenkjennbare tanker, men på en veldig klossete og masete måte. Blant annet brukte jeg utropstegn hele tiden, noe som jeg i dag irriterer meg over hos andre og prøver å unngå å misbruke selv.

 

Ok, det var syv år siden tenker du, man kan utvikle seg mye på syv år. Jada, jeg er enig i det. Men jeg må også innrømme gremming over enkelte av de første innleggene på bloggen her og de går ikke SÅ langt tilbake i tid.

 

En enda mer ekstrem innrømmelse: Jeg tør ikke ta fram hovedoppgaven som jeg leverte inn forrige uke! Jeg vet at jeg MÅ det, jeg skal tross alt ha den avsluttende muntlige høringen neste onsdag og må forberede meg på å forsvare det som jeg har skrevet. Men jeg vegrer meg fordi jeg frykter gremming og flaue følelser over noe som ble skrevet for en uke siden…

 

Er det mulig at jeg overvurderer min egen utviklingshastighet? Neppe, jeg har allerede begynt å få negative vibber til dette innlegget – best jeg skynder meg å poste det.

 

Snakkes,

Inntil da – ”alarmen går”

Advertisements

juni 20, 2008 Posted by | Alt og ingenting (og det i midten) | , , | 3 kommentarer