Å leite etter folk på kroen

I min tid måtte vi holde avtaler. Vi hadde ikke mobiltelefoner, permant tilgang til mail, msn eller facebook. Skulle vi møte noen måtte vi avtale et konkret sted til en konkret tid, og kom det noe i veien kunne vi risikere at de var borte innen vi nådde fram. Derfor gjorde vi alltid vårt beste for å overvinne dette ”noe” som måtte komme i veien. Rart uttrykk forresten, som om det skulle komme en hindring foran oss og vi må gå HELE veien rundt den (bil? sølepytt? hunders visittkort?) for å komme fram, noe som kan forsinke oss kjempemye…

 

Var det dager hvor vi kjedet oss men ikke hadde avtaler, måtte vi gå ut for å lete etter folk. Jeg husker hvordan jeg noen ganger reket rundt i området og prøvde å finne noen kjente på kroen, på ”steinen” (det liksom-hemmelige møtestedet), på grønskjæret, på blåskjæret, på senteret, bak skolen eller hjemme hos de forskjellige. Venneflokken samlet seg ofte hos den heldige (?) med egen kjellerstue eller ekstra tolerante foreldre som så gjennom fingrene på stadig gjennomtrekk av ungdom i huset deres. Disse foreldrene, og for øvrig også de ansatte på kroen, var alltid behjelpelige og gjerne oppdatert på hvor gjengen befant seg. Noen ganger kunne vi gå rundt hverandre, ”Uff kjære deg, nå rakk du de akkurat ikke, de gikk for fem minutter siden. Nei, jeg er ikke sikker på hvor de skulle, har du prøvd kroen? Steinen? Hos Lene? Hos Frode? Uff, da så, du får nok bare fortsette å lete.”

 

Det var frustrerende til tider og redselen for å gå glipp av viktige(!) ting var alltid tilstedeværende. Men nettopp derfor passet vi på å holde avtaler når vi først hadde noen!

 

Nå derimot tar folk altfor lett på det. I utgangspunktet lager vi gjerne ikke så mange avtaler lenger, siden vi på enkelt vis kan få tak i hverandre dersom vi skulle kjede oss eller impulsivt få lyst til å finne på noe.

 

Tar for eksempel person 1 initiativ til utepils en kveld, kan det fort bli sånn at person 2 og person 3 begge sier ”tja, kanskje, jeg regner med at jeg blir med, jeg gir en lyd i så fall og hører hvor dere er”. Person 1 kan da ta sjansen på å møte opp og samtidig risikere å bli sittende der alene, eller han/hun kan droppe hele greien og dermed kan det hende at alle tre sitter hjemme hos seg selv mens de heller ville drukket utepils sammen .

 

Selv konkrete avtaler er i dag risikabelt. Beskjeder om avlysninger eller forsinkelser kan når som helst tikke inn på mobilen din.

Hvis du ikke allerede er på vei til møtestedet, er det kanskje ikke så farlig å få en sms om at den andre parten blir 30 min forsinket. Men det er skikkelig irriterende å få samme melding når du er bare minutter unna eller kanskje til og med sitter og venter…

 

Enda verre enn forsinkelser er avlysninger, selv om disse som oftest gis litt bedre tid i forveien. Likevel har du ofte tilrettelagt dagen din etter denne konkrete avtalen – kanskje har du måttet avlyse andre ting selv? Sagt nei takk til andre tilbud? Stresset litt ekstra for å rydde plass i tidsplanen den dagen? Også får du en sms to timer før dere skal møtes (straks du hører pipelyden begynner du å ane hva det dreier seg om): ”Sorry, kan bare ikke komme likevel, er så trøtt/må jobbe overtid/må ta oppvasken/er så stygt vær ute/har vondt i foten/må mate fiskene”.  Da blir det fristende å ta lett på senere avtaler med de personene det gjelder, og det merker jeg på min egen manglende punktlighet for tiden…

 

Det verste er når folk avlyser uten skikkelig grunn. Før mobiltelefonenes innmarsj i dagliglivet skjedde dette sjelden. Da måtte man være skikkelig syk, ha husarrest, sitte i en buss med motorstopp eller lignende, for den andre parten stod jo tross alt og ventet et sted – og  kunne frykte at noe fælt hadde skjedd. Eller føle seg dumpet.

 

Jeg husker en episode fra barndommen veldig godt. En nær venninne møtte ikke opp til en avtale og jeg var skikkelig irritert, men også litt redd for at noe hadde skjedd (i denne perioden var det et hysteri rundt en mann i rød bil, uten rot i virkeligheten så vidt jeg vet).

Dagen etter fikk jeg høre at hun hadde blitt bitt av en hund på vei bort til meg, og foreldrene måtte ta henne med til sykehuset. Til tross for hva du kanskje ville tro husker jeg ikke denne episoden først og fremst pga hundebittet, men fordi det var så sjelden at noen brøt avtaler den gangen.

 

Tankevekkende?

 

I dag føler jeg for å bli litt mindre tilgjengelig. Jeg har rett og slett lyst til å slå av mobilen noen ganger for på den måten tvinge folk til å holde avtaler.

Ay, there`s the rub – siden folk flest taster mer med hverandre enn de snakker, særlig når det gjelder ubehageligheter som avlysninger og forsinkelser, vil nok den andre personen som avlyser bare sende en sms og dermed ikke vite at mobilen min er avslått. Og selv vil jeg måtte sitte på det avtalte stedet alene, med stadige blikk på den avslåtte telefonen og fingre som klør etter å slå den på igjen.

Noen sympati for den forsmådde kan jeg derimot ikke forvente: Slik det virker nå er det den som blir UTSATT for avlysningen som har ansvar for å være tilgjengelig.

 

Senere, når personen jeg skulle møte får vite at jeg ventet forgjeves, er dette et tenkelig scenario: ”Men jeg sendte jo en melding?! Så den ikke, hva mener du? AVSLÅTT MOBIL?!?!? Men tok du den ikke på igjen engang når du merket at jeg ikke kom? NEI?? Herlighet, det er jo DIN feil at du satt alene da, ikke min.

For hvordan skulle jeg ellers kunne gitt beskjed?”

———————-

 

Digresjon: De observante av dere la kanskje merke til introduksjonen i denne posten? ”I min tid…”. Hvorfor sier man det? For å kunne ytre det må man jo nødvendigvis være i live, dermed er det fremdeles din tid. Eller definerer man livet som over etter tenårene?

Jeg skrev det automatisk, ganske skremmende egentlig, men lar det stå som en påminnelse til senere. Som å henge opp et bilde på kjøleskapet av deg selv som feit.

 

Vi snakkes (eller meldes eller mailes),

 

Inntil da, I don`t feel like dancing