Theadalle’s Blogg

Ikke la verden bite deg bak

Det skrevne ord og tilhørende gremming

Vi har alle vært der.

Hvem har ikke funnet gamle stiler, dagbøker, bursdagshilsener, leserinnlegg eller andre ting som man har skrevet for lenge siden – og gremmet seg?? Kjent på den flaue følelsen og hatt tanken ”Å nei, så pinlig, skrev jeg virkelig dette her?? Hvordan kan jeg ha uttrykt meg så dårlig/tenkt så dumt/vært så veslevoksen??”. Den flaue følelsen forsterkes av vissheten om at man var fornøyd den gangen da det aktuelle innholdet ble skrevet. Man følte kanskje at ”Ha, der tok jeg deg! Dette poenget har ingen tenkt på før, og jeg setter alle på plass med litt ekstra bruk av utropstegn, alle kommer til å synes at jeg er fantastisk klok!”

 

Også leser man det igjen flere år senere, og skjønner at såframt ikke alle andre var like dumme som en selv, noe de neppe var, så har man blitt avslørt i det klossete forsøket på å være morsom eller late som om man visste hva man uttalte seg om.

 

Nå skulle det selvsagt bare mangle at disse flaue følelsene dukker opp når jeg leser ting som jeg har skrevet i barndommen og ungdommen. Fravær av gremming i disse situasjonene ville vært en indikator på manglende utvikling de siste årene – og DET vil jeg i hvert fall ikke innrømme. Men denne utviklingen, er det meningen at den skal skje så raskt at jeg gremmer meg over ting som ble skrevet relativt nylig? Eller er dette bare et tegn på at jeg leser for dårlig korrektur og sender fra meg mine ikke-så-nøye-utvalgte skrevne ord for raskt?

 

Tanken oppstod først da jeg leste noen mail som jeg hadde skrevet for syv år siden. Noen venninner var på ”jorden-rundt”-tur i ett halvt år og mine mail til dem ble omtrent som en dagbok å regne. Med dette i tankene, og pga muligheten for en god latter senere, tok jeg vare på dem. Og det ble flere gode lattere (kan man si det?) skal jeg love deg! For det første måtte jeg raskt innse at jeg hadde de samme problemene den gang som nå, eller skal jeg heller si at jeg sliter med det samme i dag som jeg gjorde den gang. Der var klaging over vekt og slanking (”SKAL komme inn i bunaden på 17.mai!”), økonomi, gutter, slitsomme venninner, eksamensangst etc. Men språket, uff, det språket… Jeg uttrykte lett gjenkjennbare tanker, men på en veldig klossete og masete måte. Blant annet brukte jeg utropstegn hele tiden, noe som jeg i dag irriterer meg over hos andre og prøver å unngå å misbruke selv.

 

Ok, det var syv år siden tenker du, man kan utvikle seg mye på syv år. Jada, jeg er enig i det. Men jeg må også innrømme gremming over enkelte av de første innleggene på bloggen her og de går ikke SÅ langt tilbake i tid.

 

En enda mer ekstrem innrømmelse: Jeg tør ikke ta fram hovedoppgaven som jeg leverte inn forrige uke! Jeg vet at jeg MÅ det, jeg skal tross alt ha den avsluttende muntlige høringen neste onsdag og må forberede meg på å forsvare det som jeg har skrevet. Men jeg vegrer meg fordi jeg frykter gremming og flaue følelser over noe som ble skrevet for en uke siden…

 

Er det mulig at jeg overvurderer min egen utviklingshastighet? Neppe, jeg har allerede begynt å få negative vibber til dette innlegget – best jeg skynder meg å poste det.

 

Snakkes,

Inntil da – ”alarmen går”

juni 20, 2008 - Posted by | Alt og ingenting (og det i midten) | , ,

3 kommentarer »

  1. he he, det blir nok slik over tid. Faktisk er jeg svært lite plaget med akkurat dette fenomenet. Det er nok kanskje grunnet at jeg ikke lagrer eldre dokumenter, ei heller brev.

    Jeg er nok mer plaget over ting man har sagt eller skrevet bare timer evt dager i forveien. Feks en tekstmelding til en venn på vei hjem fra byen; der du bare MÅ fortelle han/hun hvor glad du er i dem. Eller prøve å imponere noen du ikke kjenner så godt ved å avtale noe gøy dagen etter? For ordensskjyld: Noe àla: Jeg kommer å hjelper deg med malingen i morgen tidlig allikevel…. Også taxi sjåføren får smake på dine belærende ord: Det de fleste ikke vet er at vi bruker Mac hos NASA ikke PC! Da jeg først begynte i NASA var de tilbake i steinalderen i teknologi…… …..han trodde nok helt sikkert på deg.
    Uff kjenner jeg begynner å svette her jeg sitter.

    Tiden før komunikasjons alderen var mye bedre. Du kunne ikke drite deg ut med en sms på nattestid. Eller en slibrig mail når du kom hjem fra natten. evt det som værre er med filmklipp på youtube der du trodde du var flink å synge…..

    Kommentar av Jørgen | juli 7, 2008 | Svar

  2. Uff ja, alko-lås på mobiltelefoner burde vært påbudt for lenge siden! Både når det gjelder sms og oppringninger…

    Kommentar av theadalle | juli 9, 2008 | Svar

  3. hva med å kombinere mobil med blåser? slik at en må blåse grønt for å bruke mobilen? Jeg merker at jeg er en fare for mitt eget beste selv dagen der på.

    Kommentar av Jørgen | juli 10, 2008 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: